Hjelp i labyrintens favn
Det finnes minst to forskjellige måter å møte en labyrint. Det er der hvor man er i sentrum og skal finne en vei ut. Den andre, at oppgaven er i finne en vei fra utsiden og inn til sentrum.
For en ukes tid siden hadde jeg en underlig opplevelse da jeg ble ubeskrivelig svimmel. Det endt med et opphold på sykehus hvor min opplevelse ble tatt veldig på alvor. Det ble tatt en rekke tester og målinger i letingen etter hva dette kunne skyldes. En rekke utfordrende hypoteser ble lukket: Hjerneslag, drypp, hjerte og "sirkulasjons" problemer. Det kjentes som om legene lette bevist, men også litt i blinde. Det fortonte seg som de lette i en labyrint og kom inn i en rekke blindgater. Til slutt i prosessen var de innom en "krystall-syke" hypotese. Etter en grundig undersøkelse med en rekke remedier og stoler som ble snurret og lagt bakover mm., ble det konkludert med at svimmelheten kunne komme av problemer i balanse senteret. Sakte og sikkert hadde man beveget seg innover, og så langt konkludert. Man var kommet til labyrintens kjerne. Dvs. problemets kjerne.
Den andre måten å møte en labyrint er at man er i labyrintens kjerne og skal finne en vei ut. For den som er godt kjent er sykehusets anatomi sikkert ikke så komplisert og man skjønner hvor man er. Når man selv skal bevege seg fra en avdeling til en annen er situasjonen nærmest håpløs. Det kom en beskjed på morgenen at en undersøkelse skulle være kl.11.00 på "Øre Nese Hals", for å utrede svimmelheten. En kort tid etter plinget det på mobilen med beskjed om at jeg hadde time og hvis jeg ikke møtte ble det mye å betale. (Underlig når man er innskrevet som pasient...) En kort stund kom en grenseløs panikk, hvordan i alle dager skulle veien dit lokaliseres? Men det var andre som tok ansvaret for dette. Klokken 10.45 dukket en portør opp. Han gikk ved siden og det ble gått flere korridorer og trapper mellom etasjer, til avdelingen. Etter undersøkelsen ble den samme veien gått tilbake med ledsager. Hadde det ikke vært for ledsageren kunne dagen fort ha gått. Takket være et godt system fungerte det veldig fint. Å ha en ledsager som kjenner veien er løsningen når man selv ikke aner opp ned på tilværelsen.
Denne korte refleksjonen om å være i labyrintens favntak, har fått meg til å tenke, at denne morsomme og kanskje til tider barnlige syssel, å tegne en strek gjennom en labyrint, ikke er noe dumt bilde på livet og dets utfordringer når det strammer seg til. Lykke til med din vandring i ditt livs labyrinter, om det går inn fra utsiden mot kjernen eller det gjelder å komme ut. Selv om blindveiene er irriterende kan de være nokså nødvendige å støte på.
Hilsen Anders prest