Ignatsius-kirken, Sant Ignazio på plassen Piazza di Signazio i Roma er et av de steder som har rørt dypest ved meg.  Ikke umiddelbart men i etter tid.  Det er en kirke som så og si presset seg innimellom bygningene.  De som reiste kirken ville bygget en mektig kuppel og en storslått kirke, men byplanleggerne ville ikke ha en slik bygning der.  Taket måtte være flatt og føye seg inn i det som var rundt.  

Så blir løsningen at taket males med en slags tredimensjonalt optisk hemmelighet.  Når du kommer inn i dette rommet ser du at det er noe som ikke stemmer.  De malte figurene i taket "ligger bortover" på det flate taket og er imponerende men det er noe ved dem, nærmest ufullendt.  Fremme på gulvet er et punkt som man kan stille seg på.  Desto nærmere du kommer dess klarere ser du at taket reiser seg.  Fra å være et flatt tak ser du like opp i himmelen som reiser seg over deg som en veldig bue og kuppel.  En helt utrolig tredimensjonalt kunstverk.

Det spennende med dette konkrete punktet i gulvet er at det kan finnes slike punkter i livet til ethvert menneske.  Det er der hvor vi opplever at himmelen løfter seg opp. Kanskje når man treffer sin kjæreste første gang, kanskje når foreldre ser inn i øynene på sitt nyfødte barn,  eller en vidunderlig følelse under en konsert.  Kanskje var det når du så et kunstverk...  

Fra det rette utkikkspunktet, om man er tilstede i sitt eget liv, om man lever så sakte at man rekker å ense det:  Det hellige sted.